Følelser og sånt.
Det har ikke vært mye følelser og meninger om mitt opphold i Krakow i de par siste innleggene.. Men la meg bare si at jeg stortrives!! Men mens jeg lette etter noen notater i dag, fant jeg noe jeg skrev en av de første dagene jeg var her! Snart 3 måneder senere var det ganske morsomt å lese... Og det blir sikkert enda morsommere å lese igjen en gang om 2, 4, 6, 8, 10 måneder eller år.
20. september 2011
Så satt jeg her i min egen stillhet. Toget er i full gang med sin 7 timers reise fra Kraków, min nye hjemby enn så lenge, til Leszno der jeg har familien. Med Bon Iver på øret kjenner jeg for første gang en indre ro. Det føles rart, for samtidig føler jeg den reneste skrekken. Skrekken for ny by, nye mennesker, ny skole - ALT. Men i noen små øyeblikk føler jeg glede og opprømthet. Jeg er så spent på hvordan dette vil utvikle seg.. Vil jeg få nye venner? Vil jeg takle skolen? Vil jeg overleve savnet etter kjente og kjære? Alle jeg spør sier "Såklart". Personlig er jeg i tvil. Hvertfall mestparten av tiden. Heldigvis er det ikke lange veien hjem! Men jeg vil jo heller ikke dit. Ikke etter alt som har skjedd den siste tiden, og som garantert vil fortsette å skje. Hva skal man gjøre? Hva skal man si? Ting går aldri slik man vil eller ønsker, det er noe jeg virkelig har lært den siste tiden. Og det er så ekstremt kjipt. Å få kjenne på kroppen hvor lite kontroll vi egentlig har. Hvor lite vi kan eller får bestemme, og hvor rart det er at tankene vandrer hen i egne baner på nattestid. Ønsk meg lykke til. Selvom jeg etter den siste uken å dømme ikke føler at lykke er noe for meg. Men det skader jo ei å prøve igjen. Igjen og igjen og igjen.
Rimelig "rett fra levra", dog kanskje litt emo. Samtidig så skjønner jeg nå hvor utrolig viktig og godt det har gjort meg å reise vekk på akkurat det tidspunket jeg gjorde. :-)









































































































